onsdag 26. november 2008
Dag 15: Swim little dolphin swim
Arne og Torbjørn var på hvalsafari og fikk se spermhval. Og se det fine bildet Arne fikk tatt, nydelig.
Spermhval Foto: Arne Skorping
I morgen skal vi til Picton å ta ferjen over til Wellington på nordøyen. Målet for dagen er et par gode lokaliteter for vadere og mer sjøfugler på vei over.
Dag 15: Kaikoura pelagic
6 Northern Royal Albatross
20 Gibson's Wandering Albatross
1 Antipodean Wandering Albatross
7 Black-browed Albatross
6 New Zealand White-Capped Albatross
10 Salvin's Albatross
15 Gigant Northern Petrel
50 Westland Petrel
10 White-Chinned Petrel
2 Grey-faced Petrel
100 Cape Pigeon
4 Fairy Prions
1 Gray-Backed Stormpetrel (stor sjeldenhet her)
1000 Hutton's Shearwater
5 Buller's Shearwater
3 Flesh-footed Shearwater
2 Sooty Shearwater
1 Fluttering Shearwater
1 Spotted Shag
1 Little Pied Shag
20 White-fronted Tern
10 Black-backed Gull
30 Red-billed Gull
Et lite utvalg av fuglene på turen
Buller's Shearwater
Salvin's Albatross
Westland Petrel
White-Chinned Petrel
Fairy Prion
Gigant Northern Petrel
Gibson's Wandering Albatross
Hutton's Shearwater
mandag 24. november 2008
Dag 14: Black stilts - verdens sjeldneste vadefugl
Etter en times søking hadde vi igrunnen gitt opp og kjørte hjemover. Noen hundre meter lengre ned i dalen ble vi var noen ender som vi ville sjekke ut, dette vise seg å være Grey Duck som ikke er så spennende. Litt lengre bort ser Göran noen svarte fugler, jeg tar en rask sjekk og kan igrunnen også kun se at dei er svarte. Når vi tar opp teleskopet ser vi 7 svarte vadefugler med lange bein, ingen tvil Black Stilt. Vi kjører litt nærmere for å forsikre oss at det ikke er hybrider noe det sannsynligvis ikke er.
1K Black Stilt
2k+ Black Stilt
søndag 23. november 2008
Dag 13: Twizel
Problemet til black stilt er hybridisering med den vanlige stylteloperen som jeg tror er nevnt i bloggen tidligere.
Dag 12: Den store dagen - Rock wren
Kea er i nær slekt med Kaka som vi møtte på Stewart Island, bare at Kea bor oppe i fjellet mens Kaka er mer knyttet til kysten og lavlandet. Kea er også nesten dobbelt så stor. Kea var også litt mer frekk, kløyp med nebbet om den ikke fikk mat og prøvde å rive opp posen med peanøtter på egenhånd, så vi konkluderte med at Kaka hadde bedre bordskikk. Fuglene som holder til ved Homer tunnellen er også kjent for å tygge på gummilistene på bilene som står parkert noe vi også fikk oppleve men det gikk fint med vår bil. Det var ikke bare vi som brukte tid på fotografering, mens vi var der stoppet busslast etter busslast for å fotografere.
...men grunnen til vi reiste opp til Homer tunnellen var Rock Wren og denne skulle vise seg å være vanskeligere å finne, men etter litt leting satt den plutselig på toppen av en stein. Denne merkelige fuglen nesten uten stjert og med en lokkelyd vi først trodde var spissmus. Et av dei store målene for turen var nådd og vi kunne glade kjøre tilbake.
Det ble og et par andre nye arter i dag, New Zealand Bergand ble sett i flere vann og vi fikk og se vår første Silvereye.
Dag 11: Mer sjøfugler og Fernbird
Shy albatross
Cape pigeon eller Kappdue pa norsk
Vel i land i Bluff skulle vi på en guidet tur for å se en utrolig "skulky"-art, Fernbird. Vi møtte opp hos Ian og Jenny Gamble som lever av å beskytte og vise ornitologer denne fuglen. Vi listet oss utover det myrete landskapet, men listingen skulle vise seg å være feil strategi. Har var det mye lyd (plystring og høysnakking) som var teknikken for å lokke den fram. Etter høylytt plystring samt både skånsk og bergensk høytsnakk var det ikke rart fuglen ble nyskjerrig og plutselig satt den kun 1 meter fra oss midt inne i en busk. Umulig å fotografere, ihverfall når jeg kun hadde valgt å ta med 300 mm, men bare å se den var bra.
Veiskilt guider oss frem til plassen
Omradet der Fernbirden holdt til
På vei tilbake fortalte Ian og Göran oss om Moa fuglen en utryddet art som levde på New Zealand for 300-400 år siden. Moafuglen veide opptil 250 kg og spiste planter. Moaen hadde kun en fiende, Haast-ørnen en ørn som regnes som en av dei største som har eksistert på jorden. Den drap sannsynligvis byttet sitt ved å knuse hode. Dessverre ble Moa-fuglen utryddet sannsynligvis av overbeskatning av Maoriene (urbefolkningen på NZ) og dermed var det og slutt på tilværelsen for Haast-ørnen.
*Skulky - En fugl som gjemmer seg i buskene og sjelden eksponerer seg eller flyger opp.
lørdag 22. november 2008
Tomtit
fredag 21. november 2008
Tog i Australia
Dag 10: en oppdatering om kaka
Det er på tide med en oppdatering om hvordan det går med vår sjokoladespisende venn Kaka. Et litteraturstudie avslørte at sjokolade faktisk kan være farlig for papegøyer. Denne påstanden ble først krast avvist av vår professor med "hva e det for dumheter", men etterhvert tok vi turen til butikken og kjøpte usaltede peanøtter isteden noe den også likte svært godt.
Artikkelen (klikk for større bilde)
Grunnforskning på Kaka
Dag 10: Ulva Island
På turen til Ulva var vi heldige og fikk se alle spesialitetene inkludert den sjeldne Yellowhead der hannene hadde sluttet å synge siden hoene allerede ligger på egg. Dei andre var Saddleback, New Zealand Robin, Brown Creeper.
New Zealand Robin
Vi fikk også se den lille Rifleman en liten fugl på størrelse med en fuglekonge. Navnet har den fått fordi den er grønn på ryggen og hvit på magen slik at den ser ut som en soldat. Desverre var ikke den sammarbeidsvillig slik at det var mulig å få bilde.
Tui som dere ser på bildet er den vanligste arten. Den synger med sine metalliske mobiltelefon lyder over alt.
Ulva har også et individ av en av verdens sjeldneste fugler Kakapo, eller på norsk bedre kjent som uglepapegøye. Det finnes kun 85 individer av Kakapo i hele verden. 84 er trygt plassert på Codfish Island en liten øy et steinkast fra der vi bor. Også denne ene som har navn Sirocco på Ulva. Vi var dessverre ikke heldig å traffe denne. ...og hvis det var noen som lurte, ingen fuglekikkere kommer i land på Codfish Island.
Dag 10: Weka - fugler som ikke kan fly
Jeg kunne her ha laget en historie om hvor lenge jeg måtte ligge ute langt inne i jungelen for få å tatt dette unike bilde av denne skye fuglen, men denne teknikken har blitt brukt før av naturfotografer så jeg holder meg til sannhenten. Det var faktisk sånn at når vi gikk i land på Ulva tok det ikke lang tid for den første weka kom springende målbevist mot oss. Den hadde nok erfaring med at mennesker betyr mat noe den fikk mye av. Den var også særs nyskjerrig og innholdet i fotosekken min som dere kan se på bildet under. Vi såg totalt 15 slike på Ulva Island.
onsdag 19. november 2008
Day 8: Sjøfugl og Kaka med professoralevaner
Vi tok båten fra Bluff (he he, noe for pokerspillere) etter å ha studert Black-backed gull (dominicanus), White-fronted Terner og vår første Stewart Island Shag. Bluff var en liten liten by, som sikkert har vært veldig viktig for hvalfangst tidligere. Båten, en katamaran, jobbet seg fremover i 2-3 meters høye bølger i en time før vi nådde øyene så langt sør det går ann å komme i NZ. Vi prøvde oss på fotografering fra dekk men urolige forhold gjorde dette veldig vanskelig. Langs båtsidene fløy det Buller's Mollymawk (en liten albatross) masse Diving Petrels og noen grålirer et fint gjensyn fra Norge. Gråliren hekker i store kolonier på Stewart Island, så vi kommer sikkert å få bedre observasjoner av denne senere.
Kaka
Vel i land på øya gikk det ikke lang tid før dei første spesilaitetene dukket opp. På et hustak midt i havna dukket det plutselig opp 8-10 mørke papagøyer som raskt ble bestemt til Kaka. Ingen likheter med fotballspilleren ihvertfall ikke som vi kunne se. Etter at plassen på minnekortet i kameraet var halvert fortsatte vi til hytta der vi skal bo. På bordet utenfor ble vi ønsket velkommen av en ny Kaka og prof. Högstedt overførte sine professoralevaner til denne fuglen og det såg ut at sjokoladen Mars falt godt i smak hos begge.
Göran mater Kaka
New Zealand Pigeon
Andre arter på øya var Shining Cuckoo, masse Tui og Bellbirds samt den endemiske New Zealand Pigeon som faktisk veier hele 800 g så det er en stor due.
En nattlig tur for å lete etter Kiwi ble uten resultat, bortsett fra noen menneskelige-kiwier (folk på NZ kaller seg selv kiwier).
Day 7: Albatross og verdens sjeldneste pingvin
25 par Royal albatrosser hekker på et lite nes helt ytterst på halvøya. I forbindelse med denne er det bygt opp et kombinert turist og forskningssenter med hovedmål å beskytte albatrossene i hekketiden. Skuffelsen ble stor da det vise seg at selve hekkeområdet var stengt fordi fuglene låg på egg, men som biologer har vi jo full forståelse for det. Albatrossene viste seg av og til over et lite høydedrag så det var mulig å få knipset noen bilder.
Royal Albatross
Her ser vi en. Disse fuglene som veier hele 9 kilo og har et vingespenn på 3 meter tilbringer mesteparten av livet på sjøen, men må naturlig nok inn til land for å hekke. Levetiden er så og si an mannsalder, den eldste i denne kolonien er hele 63 år gammel og blir populært kalt "Grandma".
Yellow-eyed Penguin
Litt lengre inn på Otago ligger en nesten utilgjengelig strand der det hekker 63 par Yellow-eyed Penguin. For å komme ned på stranda må man betale og bli med en guide som viser vei og samtidlig passer på at pingvinene ikke forstyrres. Når vi kom ned sto det en enslig pingvin på stranda ca 500 meter borte, dei andre låg på egg godt sjult under busker i den bratte skråningen. Totalt fikk vi se 9 individer, som er et bra resultat med tanke på at dei fleste ruger.
Vi fikk og se Blue Penguin, en art som er mye vanligere. Av pattedyr fantes det flere hvilende pelssel (New Zealand Fur Seal). Under ser dere ei ho.
New Zealand Fur Seal
mandag 17. november 2008
Dag 6: Første inntrykk av New Zealand
For å finne nye arter måtte vi faktisk ty til lokal kompetanse. Arne Skorping vise oss Dunedin botaniske hage og der fikk vi sett både Tui, Bellbird, New Zealand Pigeon og Grey Warbler. Alle endemiske arter, altså arter som kunne finnes på New Zealand.
I morgen er det utforskning av Otago halvøyen der vi skal besøke en koloni av Royal Albatross og lete etter den veldig sjeldne Yellow-eyed Penguin.
Day 5: Dryandra forest
Den siste dagen i Australia skulle tilbringes i Dryandra nasjonalpark og vi hadde et par hovedmål for dette området. Det var Rufous Treecreeper, Bush Stone-curlew og Wedge-tailed Eagle. Vi fikk bare oppfylt et mål, Rufous Treecreeper, som dere ser på bildet over. Fikk og noen bonus arter, Yellow-plumed Honeyeater, Striated Pardalote, Grey Fantail, Grey Shrike-trush. Dryandra var som forventet, tørr Eucalyptus-skog med lite undervegatasjon og varmt.
I Dryandra fikk vi også turens beste observasjon av kenkuru (sannsynligvis arten Western Grey Kangagoo). Til vår overraskelse var dei nesten helt uredde. Dei satt bare og vi kunne komme så nær som 10 meter. Det viser vel at det ikke er noen særlig jakt, ihvertfall ikke i Dryandra. Bildet viser ei stolt ho med ungen i pungen.
På vei til flyplassen fikk vi også en av de andre klassikerene i Australia, Emu. Igrunnen en fugl vi ikke hadde forventet siden den ikke er så vanlig i sørvest. Det var en god oppmunting vi kunne tenke på når vi skulle tilbringe dei neste 12 timene i et trangt flysete, stå i timelange passkontroller og etterfølgende tollkontrollkøer. Vi skal altså nå fly fra Perth til Auckland og videre til Dunedin på New Zealand.
fredag 14. november 2008
Dag 3: Svarte tjeld
Et veldig kort siste innlegg for klokken er 01:45 her nede og vi skal birde klokken 06 i morgen.
I dag fikk vi endelig se dei svarte tjeldene her nede. Det var en av ønskeartene og i dag fant vi den på ei strand helt sør utenfor byen Albany hvor vi er i natt.
Ellers i dag har vi fått den sjeldne og veldig endemiske Short-billed Black-Cockatoo. Vi har også sett mer hjemmlige arter som fiskeørn, det var et hyggelig gjensyn.
Dag 2: For noen farger fuglene har her nede
En tidlig morgentur ut til en elv med det litt lite innbydene navnet Serpentine River gav oss en av dei mest flotte fuglene som finnes i Australia, Splendid Fairy-wren. Den knall blå fugl med stjerten rett opp, fantastisk! Den holdt seg i samme busk, sammen med 2-3 hoer og noen andre subdominante hanner. For denne fuglen har også komplisert pardanningssystem som jeg ikke husker detaljene på i farten, men det innebærer ihvertfall mange hoer per hann. På denne plassen fikk vi også før første gang se kenguru, merkelige dyr. Til tross for navnet såg vi ingen slanger eller andre giftige kryp.
Midt på dagen la vi kursen sørover mot Dunsborough og Sugarloaf Rock som har Australias eneste fastlandshekkende Red-tailed Tropicbird. Desverre fikk vi ikke se noen, men en vandrealbatross kom pluselig glidende forbi som. Den var bare så utrolig stor. Minnet nesten om en B-52 bombefly med litt hengende vinger og det lange nebbet. Her ute fikk vi også se knølhval, spennende det og.
Andre bilder
Red-capped plover, Mandurah.
Crested Tern
Til slutt en liten godbit til Frode og Alf Tore, denne småspoven av underarten
variegatus.
Day 1: Mandurah
Vi startet birdingen i klokken 06 i Mandurah en by 8 mil sør for Perth. Det første vi fikk se var Australian Magpie. Etter det ble vi ønsket velkommen down-under av en flokk Welcome swallows, et passende navn. Så rant det inn med den ene nye arten etter den andre. På bildet over ser dere Silver Gull, den klart vanligste måken her nede. Andre arter i Mandurah var Vedge-tailed Sharewater, Pied og Little Pied Cormorant, Buff-banded Rail, Caspian Tern, Fairy Tern, Crested og Lesser Crested
Tern. Det finnes også spurvefugler som den morsomme lille Willie Wagtail som oppfører seg som en linlerle og alle australiensere er veldig glade i. Vi var og heldig å fikk se en flokk Western Corella, en art som kun finnes rundt Perth og som mange fuglekikkere strever med å få.
Om ettermiddagen tok vi en rute som alle fuglekikkere tar her nede, old Bunbury road. Har fikk vi den ene godbiten etter den andre. Blandt annet en papegøye art som kun finnes i sørvest, Red-capped Parrot. På bilde ser dere kanskje den mest tøffe papagøyen ihvertfall etter vår smak, Red-tailed Black-cockatoo.
Av andre kan vi nevne, Rainbow Bee-eter, White-winged Triller, Grey Butcherbird, Fairy Martin.
Red Hat lunix, vettu!!
Etter febrilsk trykking på sannsynligvis flere knapper samtidig går dataskjemen til Göran i heng og flypersonalet må kontaktes. De opplyser om at det ikke er noe problem hans 'maskin' må bare resettes, en prosess som kan ta noen minutter. Om det går en issue ned til en airborne liten IT-avdeling opplyses ikke, men vi kan se at det tar ikke lang tid før noe skjer på skjemen igjen. Overraskelisen blir stor da teksten som kommer opp på skjermen sier 'Booting Red Hat linux'. Himmel, kjører dei linux, så stilig. Videre i booten ser jeg at det også er nettbootende linuxmaskiner, stilig! Nyskjerrigheten blir nå litt større og jeg hører med den hjelpsomme singaporianeren som det er en server som styrer alle skjermene, noe han nikker bekreftende til. Om så er tilfeller burde dei nok oppgradert denne maskinen litt for systemnet er dessverre litt treigt.
Det store høydepunktet A380-800, ihvertfall for flynerder
Economy class er ikke så imponerende, beinplassen er det vanlige altså dårlig, lufta
er tørr og resirkulert gang på gang, det er umulig å sove og personen som sitter foran har selvfølgelig lagt setet helt bak slik at jeg såvidt får plass til XPS'en.
De tekniske innretningene er ved første øyekast imponerende. Setet har strøm i armlenet, det er en 10 tommers TFT-skjerm på seteryggen, internett uttak og usb-plugg(!). Når man setter inn en usbminnepinne kommer det opp en filbehander og man har mulighet til å jobbe i både med skriveprogram, regneark og noe pulverpoint lingende. Tastaturet er av mikrostørrelse og ikke så lett å jobbe på, men man skriver vel ikke lange brev, TPS-rapporter eller avhandlinger på flyturer uansett. Tilbake til internettkontakten. Jeg hadde jo selvfølgelig glemt TP-kabel. Etter litt fortvilelse kommer en hjelpsom sigaporianer og sier vennlig at jeg kan låne an av han, men skuffelsen er stor da internett faktisk ikke fungerte. Så da blir det
blogg forbredelser i 11000 meter over det Kaspiskehav isteden.