Dag 15: Swim little dolphin swim

Det ble ikke bare fugler på båtturen vår, vi er tross alt biologer. Fikk også med oss en Dusky Dolphin.



Arne og Torbjørn var på hvalsafari og fikk se spermhval. Og se det fine bildet Arne fikk tatt, nydelig.


Spermhval Foto: Arne Skorping

I morgen skal vi til Picton å ta ferjen over til Wellington på nordøyen. Målet for dagen er et par gode lokaliteter for vadere og mer sjøfugler på vei over.

Dag 15: Kaikoura pelagic

Kaikoura på østkysten av sørøya i New Zealand regnes som albatrosshovedstaden i verden og det skal jeg si vi fikk oppleve på dagens pelagic trip. Vi hadde max forhold fordi det var storm og uvær i går og helt fint i dag som gjorde at diversiteten ble ekstra bra. Vi "chummet" hele turen.

6    Northern Royal Albatross
20   Gibson's Wandering Albatross
1    Antipodean Wandering Albatross
7    Black-browed Albatross
6    New Zealand White-Capped Albatross
10   Salvin's Albatross
15   Gigant Northern Petrel
50   Westland Petrel
10   White-Chinned Petrel
2    Grey-faced Petrel
100  Cape Pigeon
4    Fairy Prions
1    Gray-Backed Stormpetrel (stor sjeldenhet her)
1000 Hutton's Shearwater
5    Buller's Shearwater
3    Flesh-footed Shearwater
2    Sooty Shearwater
1    Fluttering Shearwater
1    Spotted Shag
1    Little Pied Shag
20   White-fronted Tern
10   Black-backed Gull
30   Red-billed Gull

Et lite utvalg av fuglene på turen


Buller's Shearwater


Salvin's Albatross


Westland Petrel


White-Chinned Petrel


Fairy Prion


Gigant Northern Petrel


Gibson's Wandering Albatross


Hutton's Shearwater

Dag 14: Black stilts - verdens sjeldneste vadefugl

Klokken 06:30 i dag kjørte vi innover mot foten av Mt. Cook (New Zealands høyeste fjell) for å se etter verdens klart sjeldneste vadefugl, Black Stilt (eller svart stylteløper på norsk). På veien innover kunne vi til vår store frustrasjon se at været ble værre og verre, regn, tåke og vind på opptil 20-25 m/s. Absolutt ikke noe bra forhold til å finne fugler i.

Etter en times søking hadde vi igrunnen gitt opp og kjørte hjemover. Noen hundre meter lengre ned i dalen ble vi var noen ender som vi ville sjekke ut, dette vise seg å være Grey Duck som ikke er så spennende. Litt lengre bort ser Göran noen svarte fugler, jeg tar en rask sjekk og kan igrunnen også kun se at dei er svarte. Når vi tar opp teleskopet ser vi 7 svarte vadefugler med lange bein, ingen tvil Black Stilt. Vi kjører litt nærmere for å forsikre oss at det ikke er hybrider noe det sannsynligvis ikke er.


1K Black Stilt


2k+ Black Stilt

Dag 13: Twizel

Naa, 09:30 lokaltid, er vi paa vei til Twizel der verdens siste 40 Black stilt finnes. For det finnes bare 40 individer igjen av denne arten. Det er ogsa noen titalls individer i fangenskap.

Problemet til black stilt er hybridisering med den vanlige stylteloperen som jeg tror er nevnt i bloggen tidligere.

Dag 12: Den store dagen - Rock wren

I dag klokken 07 kjørte vi ut fra den altfor turistifiserte plassen Te Anau og kjørte mot Homer tunnel ikke langt fra Milford Sound for å se etter Rock Wren. Steingjerdesmett er kanskje en god oversettelse til norsk og dette er en virkelig godbit. På kjøreturen ble landskapet mer og mer likt en Vestlandet i Norge, høye snøkledde fjell og bratte dalsider med en elv i midten. Når vi stanset rett utenfor tunnellen ble vi møtt av 6 Kea papegøyer.





Kea er i nær slekt med Kaka som vi møtte på Stewart Island, bare at Kea bor oppe i fjellet mens Kaka er mer knyttet til kysten og lavlandet. Kea er også nesten dobbelt så stor. Kea var også litt mer frekk, kløyp med nebbet om den ikke fikk mat og prøvde å rive opp posen med peanøtter på egenhånd, så vi konkluderte med at Kaka hadde bedre bordskikk. Fuglene som holder til ved Homer tunnellen er også kjent for å tygge på gummilistene på bilene som står parkert noe vi også fikk oppleve men det gikk fint med vår bil. Det var ikke bare vi som brukte tid på fotografering, mens vi var der stoppet busslast etter busslast for å fotografere.



...men grunnen til vi reiste opp til Homer tunnellen var Rock Wren og denne skulle vise seg å være vanskeligere å finne, men etter litt leting satt den plutselig på toppen av en stein. Denne merkelige fuglen nesten uten stjert og med en lokkelyd vi først trodde var spissmus. Et av dei store målene for turen var nådd og vi kunne glade kjøre tilbake.



Det ble og et par andre nye arter i dag, New Zealand Bergand ble sett i flere vann og vi fikk og se vår første Silvereye.

Dag 11: Mer sjøfugler og Fernbird

I dag var siste dagen på Stewart Island. I motsetning til den urolige båtturen ut var turen tilbake mye bedre med sol og nesten ikke vind. Slikt vær er jo ikke så bra for sjøfugler, men vi fikk likevel noen fine observasjoner. Blandt annet artene på bildene under Shy Albatross og Cape Pigeon (Kappdue). Nydelig!


Shy albatross


Cape pigeon eller Kappdue pa norsk

Vel i land i Bluff skulle vi på en guidet tur for å se en utrolig "skulky"-art, Fernbird. Vi møtte opp hos Ian og Jenny Gamble som lever av å beskytte og vise ornitologer denne fuglen. Vi listet oss utover det myrete landskapet, men listingen skulle vise seg å være feil strategi. Har var det mye lyd (plystring og høysnakking) som var teknikken for å lokke den fram. Etter høylytt plystring samt både skånsk og bergensk høytsnakk var det ikke rart fuglen ble nyskjerrig og plutselig satt den kun 1 meter fra oss midt inne i en busk. Umulig å fotografere, ihverfall når jeg kun hadde valgt å ta med 300 mm, men bare å se den var bra.


Veiskilt guider oss frem til plassen


Omradet der Fernbirden holdt til

På vei tilbake fortalte Ian og Göran oss om Moa fuglen en utryddet art som levde på New Zealand for 300-400 år siden. Moafuglen veide opptil 250 kg og spiste planter. Moaen hadde kun en fiende, Haast-ørnen en ørn som regnes som en av dei største som har eksistert på jorden. Den drap sannsynligvis byttet sitt ved å knuse hode. Dessverre ble Moa-fuglen utryddet sannsynligvis av overbeskatning av Maoriene (urbefolkningen på NZ) og dermed var det og slutt på tilværelsen for Haast-ørnen.

*Skulky - En fugl som gjemmer seg i buskene og sjelden eksponerer seg eller flyger opp.

Tomtit

Det finnes ikke fluesnapper her på Stewart Island, men tomtit tar dens plass og har samme adferd som fluesnapperen. Rundt hytta vi bor har vi et par tomtit. Nydelige fugler.

Tog i Australia

Her kommer en forsinket oppdatering fra Australia litt spesiallaget for Tor. Dette toget såg vi i en liten by midt inne i sørvest australia. Det var 1 km langt (52 vogner). Tror det transporterte korn.

Dag 10: en oppdatering om kaka

Det er på tide med en oppdatering om hvordan det går med vår sjokoladespisende venn Kaka. Et litteraturstudie avslørte at sjokolade faktisk kan være farlig for papegøyer. Denne påstanden ble først krast avvist av vår professor med "hva e det for dumheter", men etterhvert tok vi turen til butikken og kjøpte usaltede peanøtter isteden noe den også likte svært godt.


Artikkelen (klikk for større bilde)


Grunnforskning på Kaka

Dag 10: Ulva Island

I dag gikk turen til Ulva island som ligger i en bukt på selve Stewart Island. Denne øya er kjent for å ha gode antall av dei virkelig sjeldne fuglene som finnes i New Zealand. Mye av grunnen til det er at det finnes hverken rotter, katter eller andre firbeinte rovdyr på øyen. Weka (se forrige posting) her helt avhengig av dette, men også fugler som fortsatt kan fly kan være altfor lette bytte for effektive firbeinte.

På turen til Ulva var vi heldige og fikk se alle spesialitetene inkludert den sjeldne Yellowhead der hannene hadde sluttet å synge siden hoene allerede ligger på egg. Dei andre var Saddleback, New Zealand Robin, Brown Creeper.


New Zealand Robin

Vi fikk også se den lille Rifleman en liten fugl på størrelse med en fuglekonge. Navnet har den fått fordi den er grønn på ryggen og hvit på magen slik at den ser ut som en soldat. Desverre var ikke den sammarbeidsvillig slik at det var mulig å få bilde.


Tui som dere ser på bildet er den vanligste arten. Den synger med sine metalliske mobiltelefon lyder over alt.

Ulva har også et individ av en av verdens sjeldneste fugler Kakapo, eller på norsk bedre kjent som uglepapegøye. Det finnes kun 85 individer av Kakapo i hele verden. 84 er trygt plassert på Codfish Island en liten øy et steinkast fra der vi bor. Også denne ene som har navn Sirocco på Ulva. Vi var dessverre ikke heldig å traffe denne. ...og hvis det var noen som lurte, ingen fuglekikkere kommer i land på Codfish Island.

Dag 10: Weka - fugler som ikke kan fly

På Stewart Island er det ikke bare pingviner og kiwi som ikke kan fly, weka kommer og i samme kategori. Weka er en riksefugl i slekt med for eksempel vannrikse som finnes i Norge. Den mistet flygeven på New Zealand siden det ikke fantes rovdyr her. Når kaptein Cook og europerene kom hit og hadde med seg katter, rotter og hunder ble weka et altfor lett bytte. I dag er weka sjelden på nord- og sørøya, men her på Stewart Island finnes det fortsatt noen øyer der den er vanlig slik som Ulva island.



Jeg kunne her ha laget en historie om hvor lenge jeg måtte ligge ute langt inne i jungelen for få å tatt dette unike bilde av denne skye fuglen, men denne teknikken har blitt brukt før av naturfotografer så jeg holder meg til sannhenten. Det var faktisk sånn at når vi gikk i land på Ulva tok det ikke lang tid for den første weka kom springende målbevist mot oss. Den hadde nok erfaring med at mennesker betyr mat noe den fikk mye av. Den var også særs nyskjerrig og innholdet i fotosekken min som dere kan se på bildet under. Vi såg totalt 15 slike på Ulva Island.

Dag 9: Ingen kiwi

Day 8: Sjøfugl og Kaka med professoralevaner

I dag er var Stewart Island som gjelder. Denne øyen er kanskje alle sjøfuglinteressertes paradis. Det finnes mange mange petreller og albatrosser flere av dei finnes bare her i hele verden.

Vi tok båten fra Bluff (he he, noe for pokerspillere) etter å ha studert Black-backed gull (dominicanus), White-fronted Terner og vår første Stewart Island Shag. Bluff var en liten liten by, som sikkert har vært veldig viktig for hvalfangst tidligere. Båten, en katamaran, jobbet seg fremover i 2-3 meters høye bølger i en time før vi nådde øyene så langt sør det går ann å komme i NZ. Vi prøvde oss på fotografering fra dekk men urolige forhold gjorde dette veldig vanskelig. Langs båtsidene fløy det Buller's Mollymawk (en liten albatross) masse Diving Petrels og noen grålirer et fint gjensyn fra Norge. Gråliren hekker i store kolonier på Stewart Island, så vi kommer sikkert å få bedre observasjoner av denne senere.


Kaka

Vel i land på øya gikk det ikke lang tid før dei første spesilaitetene dukket opp. På et hustak midt i havna dukket det plutselig opp 8-10 mørke papagøyer som raskt ble bestemt til Kaka. Ingen likheter med fotballspilleren ihvertfall ikke som vi kunne se. Etter at plassen på minnekortet i kameraet var halvert fortsatte vi til hytta der vi skal bo. På bordet utenfor ble vi ønsket velkommen av en ny Kaka og prof. Högstedt overførte sine professoralevaner til denne fuglen og det såg ut at sjokoladen Mars falt godt i smak hos begge.


Göran mater Kaka


New Zealand Pigeon

Andre arter på øya var Shining Cuckoo, masse Tui og Bellbirds samt den endemiske New Zealand Pigeon som faktisk veier hele 800 g så det er en stor due.

En nattlig tur for å lete etter Kiwi ble uten resultat, bortsett fra noen menneskelige-kiwier (folk på NZ kaller seg selv kiwier).

Day 7: Albatross og verdens sjeldneste pingvin

I dag tok vi turen utover Otago halvøya til Taiaroa for å se en av verdens største sjøfugler og den sjeldneste pingvinen i verden. Vel ute på Taiaroa i vind som sikkert nådde opp i stiv kuling konstaterte vi at dette er perfekte albatrossforhold.

25 par Royal albatrosser hekker på et lite nes helt ytterst på halvøya. I forbindelse med denne er det bygt opp et kombinert turist og forskningssenter med hovedmål å beskytte albatrossene i hekketiden. Skuffelsen ble stor da det vise seg at selve hekkeområdet var stengt fordi fuglene låg på egg, men som biologer har vi jo full forståelse for det. Albatrossene viste seg av og til over et lite høydedrag så det var mulig å få knipset noen bilder.


Royal Albatross

Her ser vi en. Disse fuglene som veier hele 9 kilo og har et vingespenn på 3 meter tilbringer mesteparten av livet på sjøen, men må naturlig nok inn til land for å hekke. Levetiden er så og si an mannsalder, den eldste i denne kolonien er hele 63 år gammel og blir populært kalt "Grandma".


Yellow-eyed Penguin

Litt lengre inn på Otago ligger en nesten utilgjengelig strand der det hekker 63 par Yellow-eyed Penguin. For å komme ned på stranda må man betale og bli med en guide som viser vei og samtidlig passer på at pingvinene ikke forstyrres. Når vi kom ned sto det en enslig pingvin på stranda ca 500 meter borte, dei andre låg på egg godt sjult under busker i den bratte skråningen. Totalt fikk vi se 9 individer, som er et bra resultat med tanke på at dei fleste ruger.

Vi fikk og se Blue Penguin, en art som er mye vanligere. Av pattedyr fantes det flere hvilende pelssel (New Zealand Fur Seal). Under ser dere ei ho.


New Zealand Fur Seal

Dag 6: Første inntrykk av New Zealand

Vi ankom New Zealand klokken 06 og været var ikke helt ulikt Bergensvær, regnbyger og 10 grader. På vei ut av flyplassen skulle man faktisk tro at vi var tilbake i Norge. Den første arten vi såg var Gråspurv. Videre fulgte Svarttrost, Måltrost, Stilits, Sanglerke og Jernspurv. Alle disse artene er innført, sannsynligvis for at Europerene ville gjøre New Zealand så likt Europa som mulig.

For å finne nye arter måtte vi faktisk ty til lokal kompetanse. Arne Skorping vise oss Dunedin botaniske hage og der fikk vi sett både Tui, Bellbird, New Zealand Pigeon og Grey Warbler. Alle endemiske arter, altså arter som kunne finnes på New Zealand.

I morgen er det utforskning av Otago halvøyen der vi skal besøke en koloni av Royal Albatross og lete etter den veldig sjeldne Yellow-eyed Penguin.

Day 5: Dryandra forest

Den siste dagen i Australia skulle tilbringes i Dryandra nasjonalpark og vi hadde et par hovedmål for dette området. Det var Rufous Treecreeper, Bush Stone-curlew og Wedge-tailed Eagle. Vi fikk bare oppfylt et mål, Rufous Treecreeper, som dere ser på bildet over. Fikk og noen bonus arter, Yellow-plumed Honeyeater, Striated Pardalote, Grey Fantail, Grey Shrike-trush. Dryandra var som forventet, tørr Eucalyptus-skog med lite undervegatasjon og varmt.

I Dryandra fikk vi også turens beste observasjon av kenkuru (sannsynligvis arten Western Grey Kangagoo). Til vår overraskelse var dei nesten helt uredde. Dei satt bare og vi kunne komme så nær som 10 meter. Det viser vel at det ikke er noen særlig jakt, ihvertfall ikke i Dryandra. Bildet viser ei stolt ho med ungen i pungen.

På vei til flyplassen fikk vi også en av de andre klassikerene i Australia, Emu. Igrunnen en fugl vi ikke hadde forventet siden den ikke er så vanlig i sørvest. Det var en god oppmunting vi kunne tenke på når vi skulle tilbringe dei neste 12 timene i et trangt flysete, stå i timelange passkontroller og etterfølgende tollkontrollkøer. Vi skal altså nå fly fra Perth til Auckland og videre til Dunedin på New Zealand.

Dag 3: Svarte tjeld

Et veldig kort siste innlegg for klokken er 01:45 her nede og vi skal birde klokken 06 i morgen.

I dag fikk vi endelig se dei svarte tjeldene her nede. Det var en av ønskeartene og i dag fant vi den på ei strand helt sør utenfor byen Albany hvor vi er i natt.

Ellers i dag har vi fått den sjeldne og veldig endemiske Short-billed Black-Cockatoo. Vi har også sett mer hjemmlige arter som fiskeørn, det var et hyggelig gjensyn.

Dag 2: For noen farger fuglene har her nede

En tidlig morgentur ut til en elv med det litt lite innbydene navnet Serpentine River gav oss en av dei mest flotte fuglene som finnes i Australia, Splendid Fairy-wren. Den knall blå fugl med stjerten rett opp, fantastisk! Den holdt seg i samme busk, sammen med 2-3 hoer og noen andre subdominante hanner. For denne fuglen har også komplisert pardanningssystem som jeg ikke husker detaljene på i farten, men det innebærer ihvertfall mange hoer per hann. På denne plassen fikk vi også før første gang se kenguru, merkelige dyr. Til tross for navnet såg vi ingen slanger eller andre giftige kryp.

Midt på dagen la vi kursen sørover mot Dunsborough og Sugarloaf Rock som har Australias eneste fastlandshekkende Red-tailed Tropicbird. Desverre fikk vi ikke se noen, men en vandrealbatross kom pluselig glidende forbi som. Den var bare så utrolig stor. Minnet nesten om en B-52 bombefly med litt hengende vinger og det lange nebbet. Her ute fikk vi også se knølhval, spennende det og.

Andre bilder


Red-capped plover, Mandurah.


Crested Tern

Til slutt en liten godbit til Frode og Alf Tore, denne småspoven av underarten
variegatus.

Day 1: Mandurah

Etter ankomst i Perth 02:30 og mislykket leting etter hotel i 2 - 3 timer, ble vi tvunget til å hoppe over en natt med soving. Ikke så bra, men hva gjør man vel ikke for å få sett noen nye fugler. En annen fordel var at vi kunne starte kjøringen i venstretrafikken om natta når det er litt mindre kaotisk, og det gikk bra.



Vi startet birdingen i klokken 06 i Mandurah en by 8 mil sør for Perth. Det første vi fikk se var Australian Magpie. Etter det ble vi ønsket velkommen down-under av en flokk Welcome swallows, et passende navn. Så rant det inn med den ene nye arten etter den andre. På bildet over ser dere Silver Gull, den klart vanligste måken her nede. Andre arter i Mandurah var Vedge-tailed Sharewater, Pied og Little Pied Cormorant, Buff-banded Rail, Caspian Tern, Fairy Tern, Crested og Lesser Crested
Tern. Det finnes også spurvefugler som den morsomme lille Willie Wagtail som oppfører seg som en linlerle og alle australiensere er veldig glade i. Vi var og heldig å fikk se en flokk Western Corella, en art som kun finnes rundt Perth og som mange fuglekikkere strever med å få.



Om ettermiddagen tok vi en rute som alle fuglekikkere tar her nede, old Bunbury road. Har fikk vi den ene godbiten etter den andre. Blandt annet en papegøye art som kun finnes i sørvest, Red-capped Parrot. På bilde ser dere kanskje den mest tøffe papagøyen ihvertfall etter vår smak, Red-tailed Black-cockatoo.

Av andre kan vi nevne, Rainbow Bee-eter, White-winged Triller, Grey Butcherbird, Fairy Martin.

Red Hat lunix, vettu!!

Etter febrilsk trykking på sannsynligvis flere knapper samtidig går dataskjemen til Göran i heng og flypersonalet må kontaktes. De opplyser om at det ikke er noe problem hans 'maskin' må bare resettes, en prosess som kan ta noen minutter. Om det går en issue ned til en airborne liten IT-avdeling opplyses ikke, men vi kan se at det tar ikke lang tid før noe skjer på skjemen igjen. Overraskelisen blir stor da teksten som kommer opp på skjermen sier 'Booting Red Hat linux'. Himmel, kjører dei linux, så stilig. Videre i booten ser jeg at det også er nettbootende linuxmaskiner, stilig! Nyskjerrigheten blir nå litt større og jeg hører med den hjelpsomme singaporianeren som det er en server som styrer alle skjermene, noe han nikker bekreftende til. Om så er tilfeller burde dei nok oppgradert denne maskinen litt for systemnet er dessverre litt treigt.

Det store høydepunktet A380-800, ihvertfall for flynerder

Vel fremme i Heathrow skulle det fly-nerdes. Flyet mellom England og Perth er verdens største passasjerfly, Airbus A380-800. Det har to etasjer, mulighet til å transportere 800 passasjerer og en buisnessklasse med seter breie som to-seters sofaer. Singapore airlines var den første operatøren til å ta i bruk denne flytypen og har per dags dato 6 fly av denne typen.

Economy class er ikke så imponerende, beinplassen er det vanlige altså dårlig, lufta
er tørr og resirkulert gang på gang, det er umulig å sove og personen som sitter foran har selvfølgelig lagt setet helt bak slik at jeg såvidt får plass til XPS'en.

De tekniske innretningene er ved første øyekast imponerende. Setet har strøm i armlenet, det er en 10 tommers TFT-skjerm på seteryggen, internett uttak og usb-plugg(!). Når man setter inn en usbminnepinne kommer det opp en filbehander og man har mulighet til å jobbe i både med skriveprogram, regneark og noe pulverpoint lingende. Tastaturet er av mikrostørrelse og ikke så lett å jobbe på, men man skriver vel ikke lange brev, TPS-rapporter eller avhandlinger på flyturer uansett. Tilbake til internettkontakten. Jeg hadde jo selvfølgelig glemt TP-kabel. Etter litt fortvilelse kommer en hjelpsom sigaporianer og sier vennlig at jeg kan låne an av han, men skuffelsen er stor da internett faktisk ikke fungerte. Så da blir det
blogg forbredelser i 11000 meter over det Kaspiskehav isteden.

Tradisjonell forsinkelse på Gardermoen

Å fly i november vi igrunnen si at faren for forsinklser øker, spesielt på Gardermoen. Vel ute i flyet blir det stoppet på avisingsrampen og flyet blir sprayet med en type alkoholskum. Ikke så interessant, men det ble et ganske fint bilde.