Day 5: Dryandra forest

Den siste dagen i Australia skulle tilbringes i Dryandra nasjonalpark og vi hadde et par hovedmål for dette området. Det var Rufous Treecreeper, Bush Stone-curlew og Wedge-tailed Eagle. Vi fikk bare oppfylt et mål, Rufous Treecreeper, som dere ser på bildet over. Fikk og noen bonus arter, Yellow-plumed Honeyeater, Striated Pardalote, Grey Fantail, Grey Shrike-trush. Dryandra var som forventet, tørr Eucalyptus-skog med lite undervegatasjon og varmt.

I Dryandra fikk vi også turens beste observasjon av kenkuru (sannsynligvis arten Western Grey Kangagoo). Til vår overraskelse var dei nesten helt uredde. Dei satt bare og vi kunne komme så nær som 10 meter. Det viser vel at det ikke er noen særlig jakt, ihvertfall ikke i Dryandra. Bildet viser ei stolt ho med ungen i pungen.

På vei til flyplassen fikk vi også en av de andre klassikerene i Australia, Emu. Igrunnen en fugl vi ikke hadde forventet siden den ikke er så vanlig i sørvest. Det var en god oppmunting vi kunne tenke på når vi skulle tilbringe dei neste 12 timene i et trangt flysete, stå i timelange passkontroller og etterfølgende tollkontrollkøer. Vi skal altså nå fly fra Perth til Auckland og videre til Dunedin på New Zealand.

Dag 3: Svarte tjeld

Et veldig kort siste innlegg for klokken er 01:45 her nede og vi skal birde klokken 06 i morgen.

I dag fikk vi endelig se dei svarte tjeldene her nede. Det var en av ønskeartene og i dag fant vi den på ei strand helt sør utenfor byen Albany hvor vi er i natt.

Ellers i dag har vi fått den sjeldne og veldig endemiske Short-billed Black-Cockatoo. Vi har også sett mer hjemmlige arter som fiskeørn, det var et hyggelig gjensyn.

Dag 2: For noen farger fuglene har her nede

En tidlig morgentur ut til en elv med det litt lite innbydene navnet Serpentine River gav oss en av dei mest flotte fuglene som finnes i Australia, Splendid Fairy-wren. Den knall blå fugl med stjerten rett opp, fantastisk! Den holdt seg i samme busk, sammen med 2-3 hoer og noen andre subdominante hanner. For denne fuglen har også komplisert pardanningssystem som jeg ikke husker detaljene på i farten, men det innebærer ihvertfall mange hoer per hann. På denne plassen fikk vi også før første gang se kenguru, merkelige dyr. Til tross for navnet såg vi ingen slanger eller andre giftige kryp.

Midt på dagen la vi kursen sørover mot Dunsborough og Sugarloaf Rock som har Australias eneste fastlandshekkende Red-tailed Tropicbird. Desverre fikk vi ikke se noen, men en vandrealbatross kom pluselig glidende forbi som. Den var bare så utrolig stor. Minnet nesten om en B-52 bombefly med litt hengende vinger og det lange nebbet. Her ute fikk vi også se knølhval, spennende det og.

Andre bilder


Red-capped plover, Mandurah.


Crested Tern

Til slutt en liten godbit til Frode og Alf Tore, denne småspoven av underarten
variegatus.

Day 1: Mandurah

Etter ankomst i Perth 02:30 og mislykket leting etter hotel i 2 - 3 timer, ble vi tvunget til å hoppe over en natt med soving. Ikke så bra, men hva gjør man vel ikke for å få sett noen nye fugler. En annen fordel var at vi kunne starte kjøringen i venstretrafikken om natta når det er litt mindre kaotisk, og det gikk bra.



Vi startet birdingen i klokken 06 i Mandurah en by 8 mil sør for Perth. Det første vi fikk se var Australian Magpie. Etter det ble vi ønsket velkommen down-under av en flokk Welcome swallows, et passende navn. Så rant det inn med den ene nye arten etter den andre. På bildet over ser dere Silver Gull, den klart vanligste måken her nede. Andre arter i Mandurah var Vedge-tailed Sharewater, Pied og Little Pied Cormorant, Buff-banded Rail, Caspian Tern, Fairy Tern, Crested og Lesser Crested
Tern. Det finnes også spurvefugler som den morsomme lille Willie Wagtail som oppfører seg som en linlerle og alle australiensere er veldig glade i. Vi var og heldig å fikk se en flokk Western Corella, en art som kun finnes rundt Perth og som mange fuglekikkere strever med å få.



Om ettermiddagen tok vi en rute som alle fuglekikkere tar her nede, old Bunbury road. Har fikk vi den ene godbiten etter den andre. Blandt annet en papegøye art som kun finnes i sørvest, Red-capped Parrot. På bilde ser dere kanskje den mest tøffe papagøyen ihvertfall etter vår smak, Red-tailed Black-cockatoo.

Av andre kan vi nevne, Rainbow Bee-eter, White-winged Triller, Grey Butcherbird, Fairy Martin.

Red Hat lunix, vettu!!

Etter febrilsk trykking på sannsynligvis flere knapper samtidig går dataskjemen til Göran i heng og flypersonalet må kontaktes. De opplyser om at det ikke er noe problem hans 'maskin' må bare resettes, en prosess som kan ta noen minutter. Om det går en issue ned til en airborne liten IT-avdeling opplyses ikke, men vi kan se at det tar ikke lang tid før noe skjer på skjemen igjen. Overraskelisen blir stor da teksten som kommer opp på skjermen sier 'Booting Red Hat linux'. Himmel, kjører dei linux, så stilig. Videre i booten ser jeg at det også er nettbootende linuxmaskiner, stilig! Nyskjerrigheten blir nå litt større og jeg hører med den hjelpsomme singaporianeren som det er en server som styrer alle skjermene, noe han nikker bekreftende til. Om så er tilfeller burde dei nok oppgradert denne maskinen litt for systemnet er dessverre litt treigt.

Det store høydepunktet A380-800, ihvertfall for flynerder

Vel fremme i Heathrow skulle det fly-nerdes. Flyet mellom England og Perth er verdens største passasjerfly, Airbus A380-800. Det har to etasjer, mulighet til å transportere 800 passasjerer og en buisnessklasse med seter breie som to-seters sofaer. Singapore airlines var den første operatøren til å ta i bruk denne flytypen og har per dags dato 6 fly av denne typen.

Economy class er ikke så imponerende, beinplassen er det vanlige altså dårlig, lufta
er tørr og resirkulert gang på gang, det er umulig å sove og personen som sitter foran har selvfølgelig lagt setet helt bak slik at jeg såvidt får plass til XPS'en.

De tekniske innretningene er ved første øyekast imponerende. Setet har strøm i armlenet, det er en 10 tommers TFT-skjerm på seteryggen, internett uttak og usb-plugg(!). Når man setter inn en usbminnepinne kommer det opp en filbehander og man har mulighet til å jobbe i både med skriveprogram, regneark og noe pulverpoint lingende. Tastaturet er av mikrostørrelse og ikke så lett å jobbe på, men man skriver vel ikke lange brev, TPS-rapporter eller avhandlinger på flyturer uansett. Tilbake til internettkontakten. Jeg hadde jo selvfølgelig glemt TP-kabel. Etter litt fortvilelse kommer en hjelpsom sigaporianer og sier vennlig at jeg kan låne an av han, men skuffelsen er stor da internett faktisk ikke fungerte. Så da blir det
blogg forbredelser i 11000 meter over det Kaspiskehav isteden.

Tradisjonell forsinkelse på Gardermoen

Å fly i november vi igrunnen si at faren for forsinklser øker, spesielt på Gardermoen. Vel ute i flyet blir det stoppet på avisingsrampen og flyet blir sprayet med en type alkoholskum. Ikke så interessant, men det ble et ganske fint bilde.